Originaler?

av Christian Messel

Ved å se på en del av barnetegningene som min eldste datter – nå 9 år – lagde for noen år siden, så jeg noe jeg tror gjelder for mange barn. At de ikke strekker seg mot originalitet, men mot å bli best på noen konkrete motiver. Gjerne de samme motivene som venninnene tegner. De lærer en konkret metode for å tegne et motiv av en de sitter ved siden av og så er det om å gjøre å bli best på det motivet. Å ikke skulle kopiere hverandres tegninger ville vært utenkelig for dem. Det blir en form for kollektive tegninger. De barnetegningene vi foreldre sparer på er som regel ikke de som kommer nærmest det idealet barna streber etter, men de som skiller seg ut. Vi ser etter originalitet og sjarm der barnets mål er å tegne vellykkede kopier. Men er det nødvendigvis vi voksne som har rett? Under middelalderen ville ikke barnets holdning til å skape bilder fremstå som så fremmed. Det var her ikke originalitet som var målet, men å følge tradisjonen. Man fulgte en stil og gikk inn for perfeksjon. I Ikonkunsten var dette enda tydeligere. Her gjaldt det å videreføre det hellige i den nye kopien som ble malt. Et arbeid for Gud, ikke for å hevde seg selv.

 

Jeg ser på krav om originalitet som noe som har oppstått først og fremst på grunn av et marked. Når kunsten ikke lenger bare skulle være for kirker og palasser, men også gjøre seg lekker for en skare av nye kjøpere og oppdragsgivere. For min egen del finner jeg det problematisk å lage verdigjenstander. Jeg er jo først og fremst opptatt av hva tegningene mine kan formidle. Spørsmålet blir dessverre hvem arbeidene lages for, hvis de bare skal bli kjøpt av de som har råd og hengt på en vegg. Sånn sett ser jeg på tegningenes karakter av en original som en svakhet. Egentlig ønsker jeg å lage ting som egner seg bedre for reproduksjon. Det beste hadde vært om noen lagde etterligninger av bildene mine. At ideene fikk et videre liv og ikke stoppet opp etter det ene verket.

 

Kunstnere har ofte vært kleptomane når det kommer til andres motiver. Man bygger videre på hva som kom før. Enten som videreføring eller brudd. Alternativet — å skape noe ut fra et vakuum — er komplett umulig. Således kan det sies at et hvert verk bygger på hva andre har gjort før. For å parafrasere Pierre-Joseph Proudhon; intellektuell eiendom er tyveri.

 

Mine egne tegninger har ofte gått ut på å bevisst kopiere andre bilder, foto og malerier. Jeg har til dette som regel brukt en tegneteknikk nærme raster med prikker og streker, noe jeg har tenkt på som en nøytral tegneteknikk som ligger nær reproduksjon. Ironisk nok har denne «nøytrale» tegneteknikken blitt en slags signatur for meg. Til andre motiver, når jeg for eksempel har tegnet enkle gjenstander, som en fisk eller en nepe, har jeg brukt en mer ekspressiv og kunstnerisk strek. En strek som understreker at det er en gjenstand som blir fortolket kunstnerisk, ingen ren dokumentasjon. Når jeg ser tegnere som er virkelig gode, eksempelvis Rembrandt, skammer jeg meg fort over min egen strek og ser noe uoppnåelig. Heldigvis er reproduksjoner av Rembrandts tegninger lett tilgjengelig, så jeg kan likevel jukse meg til en slik strek. Dette har jeg gjort ved å klippe opp en rekke av disse reproduksjonene og limt dem sammen på nytt og sånn sett fått brukt hans strek til å lage min egen tegning-collage. Faktisk en helt autentisk collage.

 

At noe er autentisk kan både være at det er autentisk fra riktig kunstnerhånd eller fra riktig periode eller i juridiske termer, at det er produsert av riktig firma.

Mikke Mus, som sjeldent ble tegnet av Walt Disney, er likevel regnet som autentisk Disney så lenge den er produsert av The Walt Disney Company. I en bruktbutikk i Barcelona kom jeg over en trykksak med Mikke Mus som helt klart ikke kom fra Disney. Tegningen hadde alle de typiske kjennetegnene til Mikke med de store ørene, hvite hanskene, rød shorts med to knapper, men proporsjonene på kroppen og i ansiktet lignet ikke på noe som ville ha kommet fra Disney. I et intervju med tegneserietegneren Ivan Brunetti går Brunetti inn på hvordan han liker denne typen kopier av Mikke bedre enn originalen. Det at de er «feil» gjør dem mer levende på et vis, i motsetning til originalen som er har blitt så eksponert og masseprodusert at den fremstår som en «ikke personlighet». Kopien blir mer autentisk enn originalen.

 

Mine tidligste introduksjoner til kunst fikk jeg fra kopier. Min mormor vevde tepper på hobbybasis — hun var sykepleier av yrke — og et av disse teppene har jeg på veggen hjemme hos meg. Motivet er en kopi av Gerhard Munthe sitt teppe Nordlysdøtre. Munthe hadde sine klare forbilder i blant annet folkekunst, som var en kollektiv billedverden. Teppene min mormor vevde ble lagd på bakgrunn av vevekartonger. Akkurat som originalteppet ikke er vevd av Munthe, men av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, er heller ikke dette vevd av Munthe, men av en hobbykunstner. Teppet er signert både RM (Reidun Messel) og G.Munthe. Begge signaturer vevd av min mormor lenge etter Munthes levetid.

 

Billedvev har ikke alltid bare vært til pynt, det har også vært til bruk. Og kunst har ikke til alle tider vært adskilt fra håndverk og håndarbeid. Forskjellen på en kunstmaler og en maler er ikke naturgitt. At kunsten har fått hevet sin status opp over andre disipliner er noe man for noen hundre år siden ikke ville skjønt stort av i Norge. Vi har i dag fått den absurde, men ikke uforklarlige situasjonen, at kunst som blir sett på som originalt og unyttig blir regnet som mer høyverdig enn det uoriginale, men nyttige håndverket. Tegning har i stor grad mistet sin praktiske funksjon. Før fotografiet og digitalisering var tegning noe en rekke yrkesgrupper faktisk måtte kunne. Tegning var en måte både til gjengivelse og kopiering. Nå har tegninger gått over fra nytte til å være eksklusive eksesser. Og skal noe være eksklusivt må det fremstå som originalt. Varer tilpasset et marked. 

 

Dessverre er også jeg fanget av tidsånden jeg lever i. Og streber etter en originalitet jeg er usikker på om egentlig eksisterer. Også vår kultur er nok i stor grad kollektivt utviklet, selv om en kan forledes til å tro det motsatte. Veldig mye av det originale som lages i dag, er egentlig ganske likt hva sidemannen lager. Skal noen eie bruksretten over disse bildene som er skapt i fellesskap?